Denne artikkelen er utdrag fra historieprofessor Alexander Bugges anden samling - Vikingerne - Billeder fra vore Forfædres liv. Samlingen ble utgitt i Kristiania i 1906. Utdraget er oversatt fra den gangs riksmål til moderne bokmål, slik at Bugges tekster enklere skal kunne leses.
I dagens samfunn er kunnskap som denne holdt skjult, bevisst eller ubevisst. Verker som dette utdraget er hentet fra, må den enkelte selv søke opp. Intet er digitalisert, og den heldige vil kanskje kunne finne slikt nedstøvet på et antikvariat.
Bugge viser med dette gjengitte og oversatte utdraget bilder fra våre forfedres samfunn i Skandinavia for mer enn 1 500 år siden, og lenge før vikingtidens utbrudd. Den gir et innblikk i hvorledes den turbulente folkevandringstiden forløp seg. Den kaster således vrak på dagens rådende tese om at Skandinavia var gjenstand for "fremmed innvandring" og ble en "smeltedigel", og siden har vært det - slik enkelte skal få oss til å tro. Situasjonen var snarere tvert om, det var Skandinavias folkestammer som forenet seg, forsvarte seg, og dro ut, mens hoveddelen forble på ættejord i denne krigerske perioden. Resten overlater vi til Bugge selv å utrede i denne omgang:
Vår kunnskap om Nordens land og folk har vi især fra to forfattere, som begge levde i midten av det sjette århundre. Den ene, Prokop, var en greker fra Cæsarea i jødeland. Han var sekritær hos keiser Justinians, Hærfører Belisar og steg til slutt til den høye værdighet som prefekt i Konstantinopel. Han har altså sett med egne øyne og er bedre enn noen hjemme i tidens hemmelige intriger. Langt tilbake for Prokop i kunnskap, dannelse og verdensklokskap står den latinske skribenten Jordanes...
Prokop vet, at det i Thule (den Skandinaviske halvøy) bor 13 stammer, som hver har sin egen konge; men han nevner kun navnet på en eneste en av dem, Gauterne. Jordanes regner derimot opp en mengde stammer, hvis navn enda lever i norske og svenske landskapsnavn.
Theustes er innbyggerne av Tjust.
Finnaithae er innbyggerne av Finnveden.
Ostrogothae Østgøter.
Raumarici Romerikinger.
Ragnarici Ranrikinger (innbyggerne av Viken (Oslofjorden) og Bohuslän).
Grannii er innbyggerne av Grenland.
Rugi Ryger (Rogaland).
Arothi Horder (Hordaland)
osv...
Attila (Atle) på hesteryggen.
Broen mellom Nordgermaner og Østgermaner er enda ikke kastet av. En gang hadde det jo vært en tid, der Nordens folk og Østgermanere (d.e. Goter, Burgunder, Vandaler osv.) utgjorde en helhet og talte det samme språk. Alt før vår tidsregnings begynnelse må forskjellen i språket vært påbegynt. Årsaken var kanskje, som Jordanes forteller, at Goterne vandret ut fra den Skandinaviske halvøy. At det på Gotland en gang levde Gotere, er de fleste forskere enige om. Den som i våre dager gjester denne merkelige øya, føler enda, hvor mye det er både i språk og lynne som skiller Gutarne fra fastlandets svensker.
I stammenavnet Eva-Greotingi er første ledd eva- , det samme som vårt Øy (oldnorsk ey, urnordisk auja); andre ledd Greotingi (av gjrót n. stein) er det eldgamle navn på Østgoterne. Så har da, må vi slutte, Ølands eldste innbyggere vært Østgoternes stamme. Selv om to forskjellige folkestammer skulle kalles "Grytinger", synes lite tenkelig, om enn Gryting mange steder finnes som gårdsnavn. Østgoterne kalles av Romerne og Grekerne Greutungi, Greotingi. I Hervarsaga kalles de Grýtingar.
Bornholm har også i lengst forsvunnede tider eiet rikdom og hatt betydning som vi nå vanskelig kan fatte. Også dette må henge sammen med eldgamle stammeforhold i Norden. Den svenske forskeren Knut Stjerna har vist, at den overveiende delen av Bornholms innbyggere fulgte sine stammefrender i ferdene sydover, slik at øya over en tid nesten ble avfolket. Jeg tror da at de forskere som mener at på Bornholm bodde Burgundere, har rett. Øyas gamle nordiske navn er Borgundarholm - Borgund er også i Norge et vanlig stedsnavn, som betegner et sted, hvor det er en kunstig eller naturlig befestning.
Gotland var jo fordums Gotisk og øya Rygen har fått sitt navn etter Rygerne (Rugii), Burgundernes naboer i nordvest. Også mellom Gauter og Goter er det visst nok gammelt stammeslektskap. En av Odins mange navn er Gautr, som menes å betegne ham som den gud som ble avholdt av Gauterne. Men navnet Gaut er visst nok også det samme som Gapt, som Jordanes betegner som Goterfolkets stamfar. Gauterne har, som man mener, fått sitt navn etter Gautelfr eller Gøtaelven. Men det må også være en enda uoppklart forbindelse mellom folkenavnene Gauter og Goter. De nordboere, som tar del i folkevandringstidens tog, drar også så vidt vi kan se, nesten alltid ut sammen med Goter, Gepider og andre Østgermanske folk. Deres vei mot syd, lik som handelens og gullmyntenes vei tilbake igjen, følger Oders og Weichsels og de russiske elvers løp. Grunnen må være, at Nordens folk enda har følt seg i slekt med Østgermanerne.
I Norge er det minst uro og ufred enda. Det finnes kun få tilløp til større riker. Trønderne har sluttet seg sammen til en forbundsrepublikk, slik vi også kjenner fra senere tider. I de fruktbare bygdene rundt Mjøsa har Hedemarks innbyggere, Heinerne, alt lenge hatt et rike, som synes å ha strukket seg helt ned til Eidsvoll i syd. Mjøsa kaltes fra gammel tid Heiðsær (Heinernes sjø) og på Eidsvoll ble Opplandenes lagting holdt, Eidsivating (HeiðsævisÞing). Tidligere enn noe annet sted i Norge har bønder fra forskjellige bygder møttes på Eidsvoll, som ett folk, for å gi lover og dømme lov og rett, og på Eidsivating, som Norges midtpunkt, var det, at Harald Hårfagre fratrådte Norges styre og gav riket til sin sønn Eirik. Det er da merkelig, skjebnens treff, at også det nye Norges samling skulle utgå fra Eidsvoll.
Sammen med andre norske stammer drar siden Hedemarkinger på Vikingtokt ned til Sjælland. Helt opp til Norges kyster har folkevandingens bølger nådd. I sydøst har Raumerne vunnet et navn som en krigersk stamme. Kamp-Raumer (HeaÞo-Reamas) kaller det anglo-saksiske diktet Wídsíð dem. I det sydvestlige Norge bodde, blandt andre stammer, Horder og Ryger. Men Horder bodde også på Jylland, i Hardesyssel, på utsiden av Limfjorden; de nevnes av romerske og greske forfattere under navnet Charudes som bodde på den kimbriske halvøy. Også i Tyskland har det vært Horder. Da Cæsar i Gallia møtte Germanerkongen Ariovist, var det blant mange stammer i denne hæren også Harudes (Horder). Språklig sett er Charudes, Harudes og Hǫrðar det samme. Jeg tviler derfor ikke på, at de danske og norske Horder har tilhørt samme stamme, med andre ord, at Hordalands innbyggere i en fjern fortid (kanskje under urolighetene, som på Kristi tider rystet Germanerne) er utvandret fra Jylland til Norge.
Rygerne bærer, som kjent, samme navn som en germansk stamme (Rugii), som i fordums tid bodde ved Østersjøens sydkyst, vest for Weichselfloden, og tror jeg, har gitt øya Rygen dens navn. Det er også et underlig tilfelle, at en del både av de norske og de tyske Ryger - de som bodde på holmer og øyer utenfor kysten, kaltes Holmryger (oldnorsk Hólmrygir). Rogalands innbyggere må da være en del av de gamle Ryger, som bodde ved Østersjøens bredder. Når de kom til Norge, vet vi ikke. Men ennå på folkevandingens tid, kan ikke Ryger og Horder ha glemt sitt slektskap med sydligere boende stammer. Ellers kan vi ikke forstå at det nettopp er folk fra disses egne, som tar del i ferdene mot syd.
Norge ligger dog i den ytterste utkant av den store bevegelsen, Sverige og Danmark er derimot midt oppe i folkevandringens malstrøm. Det er ikke lengre fredelig og stille, som den gang Tacitus skrev og ingen fientlige flåter hjemsøkte Svearnes land. Her er kamp og strid og gjærende uro. Rustet til kamp bor Ølands innbyggere på krigersk vis i sine borger. De flate og fruktbare bygder i mellom- og syd Sverige er stadig utsatt for fienders voldsomme innfall (Jordanes).
Bygdeborg fra Telemark.
Svearnes rike må ha blitt til før vår tidsregnings begynnelse. Tacitus taler jo om "Svearnes Stater" (Suionum civitates) midt i Oceanet og om deres flåter som hersker i Østersjøen. I de århundrer som er gått mellom Tacitus og Jordanes, må Svearne ha samlet seg fra stater eller "folklande", som landets gamle inndeling kaltes, til et samlet rike - det våre forfedre kalte Þjóð; Svitjod, som har omfattet bygdene både nord og syd for Mälaren. Jordanes nevner nemlig blant stammer på den Skandinaviske halvøy Suethidi d.e. innbyggere av Svitjod (SvíÞjóð). Det er, tenker jeg, helligdommen i Uppsala som har samlet Svearne.
Det mektigste folk på den Skandinaviske halvøy er fremdeles Gauterne, som alt den gang, da Ptolemæus skrev, hadde et rike i de fruktbare bygder rundt Venern. De er i det femte århundre en av de mest tallrike stammer på den Skandinaviske halvøy, er tapre og stridslystne.
Mest har dog folkevandingens stormer herjet de land, hvor danskene fikk sine boliger. Da vi første gang, ved vår tidsregnings begynnelse, hører om de danske land, bor det på Jylland en rekke forskjellige stammer, som synes å ha hørt til dels de nord germanske og dels de syd germanske folkestammer. Danene selv nevnes enda ikke, de omtales første gang av Jordanes, som forteller, at Danene har fordrevet Erulere fra deres boliger. Danene har, mener forskere, hatt sitt opprinnelige hjem i Skåne, og derfra har de så utbredt seg videre over de danske øyer og Jylland. Samlingen av det danske rike må ha foregått før år 512. Omkring denne tid, vendte også Erulerne tilbake til Norden og vandret gjennom Jylland for og derfra sette over til Sverige. Men på Jylland bor nå "Danernes Folkestammer".
Voldsomme kamper har knyttet seg til grunnleggelsen av det danske rike, kamper med Eruler og Hadho-Barder (Heaðobearðan, d.e. Kamp-Barder). Med Hadho-Barderne har det lenge vært en blodig krig. Om voldsomme kamper synes også de berømte mosefunn fra Sør-Jylland og Fyn å vitne. Danske forskere setter disse mosefunn dels til det fjerde og det femte århundre.
Mosefunn fra Jylland. Tilintegjorte våpen. Forskere har lenge lurt på hvorfor våpen ble gjort ubrukelige på denne måten. Dette henger trolig sammen med ættearv. At eksemelvis et sverd gikk i arv fra far til sønn, fulgte eieren hele livet, inn i gravhaug og røys, som siden ble arvet av etterkommer. Det meste tyder på at en seirende stamme "tilintetgjorde" den andre, også i symbolsk betydning på egen jord.
På en spydspiss fra Kragehul Mose leser vi i runer ordet erilaR som snarere betyr "Eruler" eller "Krigerhøvding". De Hadho-Barder, som Danene kjemper mot, pleier man derimot å anta å være Langobarder. Langobardenes gamle hjem lå i Nord-Tyskland, i det Lyneburgske, hvor stedsnavn som Bardengau og Bardowiek ennå minner om dem. Herfra vandret de, som bekjent, under folkevandringstiden ut for å dra til sine sydligere egne og kom først til landet mellom Donau og Theis og siden til Italia. Det var dog aldri skikk hos Germanerne, at hele stammen dro ut fra hjemmet. Endel Langobarder ble derfor igjen i Lyneburger-Egnen og har fremdeles båret navnet Barder.
Da Wídsíð ble diktet, var Erulerne forsvunnet fra historien. Men Langobardene var et av tidens mest navnkynnige folk. Nå vet vi, at Langobardene i Ungarn i tiden nærmest før 493 var Erulernes undergivne. Langobardene i det lyneburgske må da vel også ha vært i det minste Erulernes forbundsfeller. Jeg tror da, at Barder eller Langobarder kjempet i Erulernes følge. Men senere har sagnet glemt Erulerne og alene husket de mer navnkyndigere "krigerske Barder". Danenes viktigste motstandere i disse kamper, Erulerne, har ikke vært et tysk, men et nordisk folk, som i forbund med nærboende nordtyske stammer har søkt å vinne makten igjen i de land som Danene hadde fordrevet dem.
erilaR
Erulernes liv og ferder, det er de nordiske folks store innsats i folkevandringstiden. Ingen germansk stamme har streifet så viden som de. Fra Gallia og Spania til det Asovske hav og Konstantinopel. Allerede på midten av 300-tallet må Erulerne ha begynt å dra fra hjemmet. Til Svartehavsområdene er de kommet sammen med Goterne og får boliger like østenfor dem, ved det Asovske hav. Omtrent samtidig med at vi første gang hører om Erulerne i Øst-Europa, gjør de i 289 innfall i Gallia. Siden kjemper de sammen med Bataver og andre vestgermanske stammer som leietropper i Romernes legioner i Vest-Europa. En del av Erulerne har, må vi slutte, blitt igjen hjemme, og gjør derfra herjetog i Vest-Europa. De er her hjemme, som ved Svartehavet, kjekke og dådlystne vikinger.
Dikteren Sidonius Apollinaris, som levde i Burgegala (Bordeaux) på slutten av det femte århundre, så ved den vestgotiske kong Euriks hoffs sendebud mange germanske folk:
"Her ser vi den blåøyde sakser, som har lært havet å frykte. Her ferdes Heruleren med de stålblå hjelmkinn, som bor ved havets ytterste avkroker, nær det iskalde dyp".
Men fra nå forsvinner Eurlerne fra Vest-Europa, Dansker og Gauter tar arven opp etter dem. Grunnen kan ikke være under tvil: Erulerne i hjemmet er nå bukket under for Danene. Var det denne stammen av Eurlere, som av Danene var fordrevet fra sine boliger, der i andre halvdel av det femte århundre plutselig viser seg i Ungarn og Østerrike sammen med Langobarder, Gepider og andre germanske stammer og i Odoakers følge er blandt de første germanere, som erobrer Italia?
Disse Erulere led rett før år 500 et blodig nederlag i kamp mot Langobardene, som før hadde stått under eget herredømme, og mistet både land og konge. Etter en tid fikk Erulerne tilslutt i år 512 av den Østromerske keiser lov til å bo i Illyria. Det var dog mange Erulere som ikke ville bøye seg under fremmed åk, men foretrakk den lange veien tilbake til sitt nordiske hjem. De vandret først gjennom slavernes land, og kom til mennesketomme forlatte germanske områder, der siden slaviske folk stiftet bo. Endelig nådde de frem Varnernes land ved Elbens munning. Når de hadde kommet frem til havet, satte de ombord i skip og seilte til øya Thule (den Skandinaviske halvøy), hvor de bosatte seg.
Blant Skandinavias innbyggere er Gauterne en folkerik stamme. Ved siden av dem fikk Erulerne sine boliger.
Slik forteller Prokop:
"Ennå en tid hører vi om Erulerne utenfor det Østromerske rikets grenser. De var et riktig vilt krigerfolk etter tidens vilkår. De dyrket mange guder. Med gamle og syke hadde de ingen medlidenhet, men tvang dem til å stige på bålet. Hustruen fulgte sin døde husbond i graven. I kampen går de nesten nakne, uten hjelm og brynje, kun dekket av skjold og en tykk overkjortel. De er høye av vekst og har et ekte nordisk utseende, hvit hud og lyst hår"
Prokop sier at deres språk var gotisk. Men forskjellen mellom Nordgermansk og Østgermansk var enda ikke stor. De navn og andre minner som vi har om Erulernes språk, synes i alle fall å vise at under sitt opphold ute i Europa har det blitt sterkt påvirket av gotisk. Kun få av de Eruliske navn vi kjenner, var i senere tid i bruk i Norden, for eksempel Rodulf (Rolf), Aruth (av oldnorsk Hǫrðr, enn mann fra Hordaland) og Hariso (beslektet med hersir, en Herse). Andre Erulernavn stemmer mer overens med de navn som er brukt i mellom Europa, men det er jo vel kjent hvor forandret navneskikken ble i vikingtiden.
Erulerne styres av konger og hærførere. Men deres samfunnsinnretning synes underlig ufullkommen. De adlyder ingen, forruten den de selv har valgt.
Det nevnes Erulere av kongelig blod, men kongeslektene synes å ha vært mange, ikke én som hos andre germanske folk. De elsker kamp og strid, og tvang sin konge Rodulv til strid mot Langobardene i år 493, fordi de kjedet seg av å leve i fred. Siden dreper de sin egen konge, Ochon, bare fordi de har lyst til å prøve, hvordan det er å være uten konge eller hærfører.
En flokk av Erulere hører vi dog om enda, de som levde i Konstantinopel som keiserens livgarde - en Væringskare i det sjette århundre.
Væringskaren fra Harald Hårdrådes saga.
Modige, dødforraktende krigere var de, og gjorde keiseren store tjenester i kampene mot Persere og Vandaler. Det var også de, som i midten av det sjette århundre fulgte Narses over til Italia, hvor de selv søkte å vinne makten.
"Ett hode rager de over sydens lavstammede folk. Av alle Skandinavias innbyggere krever Erulerne det første navn på grunn av sin høye vekst", skriver Jordanes.
De er stolte og overmodige, lik som vikingtidens nordboer. De regner seg alle for like og for høvdinger. De tåler ingen som sin herre, uten den, som de selv har valgt.
Det er intet under at de kaller seg Eruler eller "Krigerhøvdinger" det samme ord som urnordisk erilaR, og som vårt "Jarl". Først i fremmed land har Erulerne fått dette navn. Vi kan sammenligne det med, at i fredsslutninger mellom vikinghæren og angelsaksiske konger, krevdes det det samme mannebot selv for den usleste kriger i nordmannahæren som for noen angelsaksisk høvding.
Eruler er derfor ikke et gammelt stammenavn. Det finnes ikke i nesten noen norske, svenske eller danske stammer i form av landskapsnavn - som enda lever. Tvert i mot, synes jeg, selve navnet, at Erulerne var folk fra alle Nordens land. En krigerhær av samme art som den store Normannahæren i vikingtiden, hvor både dansker, nordmenn og svensker var med. Erulerne må også selv ha bodd ved vesterhavet, på Jylland, i nærheten av Gauterne, dels i Bohhuslän og dels i Smaaland må det ha bodd folk av deres stamme.
Men også nordmenn har, som jeg snart skal vise, kjempet i Erulernes følge. Disse Erulere som opptrer i så vidt spredte områder i Europa, og i så tallrik mengde, kan umulig hjemme ha vært "ett folk". Da ville våre hjemlige sagn ha fortalt om dem. Først ute i fremmede land har Erulerne vokst sammen til en "nasjon", likt som nordmenn og dansker i vikingtiden i Normandie, i Northumberland og i Irland ble til ett folk. Men da Erulerne vender hjem igjen, har de virkelig blitt et folk.
Når vi på spydspissen fra Kragehuld Mose leser erilaR så må dette være risset av en av de hjemvendte Erulere...
"Sønn fikk mor,
og svøpte i silke,
han østes med vatn,
Jarl kaltes han;
lyst var håret,
lyslette kinnene,
øynene kvasse
som ormungens"
- Rígþula