Hókonótt og feiringen av denne natten, kan vi lese om i våre sagaer. Etymologien er ikke ansett å være helt sikker, men vi kan med all sannsynlighet slå fast at denne natten markerte den absolutte enden på julen for våre forfedre.
Denne feiringens tidspunkt henger sammen med det vi i dag regner som 20. dag jul (tjuenddagen). Natten faller i måneden Landvíði - "vedland". Heim til guden Viðarr (hevneren av vinterdyret/ulven Fenris). Måneden er også kalt Mörsugr, Jólmánaðr (Julemåned, Fettsugermåned) i jernalderkalenderen.
Således avsluttes definitivt julen med Hókunótt. Dette norrøne ordet kan oversettes som "Hakkenatten".
Hókonótt er midtvinternatten. Denne må ikke forveksles med Vintersolverv. Det er da "solen snur", og det som er vår opprinnelige julekveld. På lik linje med at midtsommeren, selve "midten på sommeren", er noe senere enn sommersolvervet i sommerhalvåret. Sesongenes topp oppstår omtrent én måned etter solvervene.
Som det norrøne navnet Hókonótt tilsier, skulle all julemat hakkes opp i en gryte, og all mjød og øl skulle drikkes opp. Det skulle blotes for fred, god vinter og grøde. Festen var 3 dager til ende, som symbolikken rundt 3 sykluser er gjennomgående. På primstaven merkes denne dagen med en øks eller en hest.
Illsinte hedenske bønder på juleblotet på Mære på midten av 900-tallet. Håkon Haraldsson Adalsteinsfostre (den Gode), hadde mange forsøk på å kristne folket, etter sin oppdragelse hos den kristne kong Athelstan i England. Bøndene ville ha en konge som var av sine egne, og forsøkte å tvinge Håkon den Gode til å blote med dem, slik det høvet seg. Etter dette juleblotet bestemte de åtte høvdingene seg for at fire dem (uttrønderne) Kaar fra Gryting, Asbjørn av Medalhus, Torberg av Varnes og Orm fra Ljoxa skulle knuse kristendommen, i følge Håkon den Godes saga i Snorre og Flatøybok. Maleri av Peter Nicolai Arbo.
Midtvintersfeiringen var en stor markering for våre forfedre, at vinteren var halvveis tilbakelagt. Flere kilder indikerer at Hókonótt hang sammen med det mer kjente Jólablót, og at juleblotet ble avholdt senere og ikke direkte hang sammen med vintersolvervet. Våre forfedre fulgte sol- og månesyklus, og juleblot/hakkenatt ble etter alle kosmologiske merker avholdt ved nettopp fullmåne, etter første nymåne, etter vintersolvervet.
Etter tvangskristningen inntok de kristne inkvisatorer også denne høytiden i sin kalender. De kalte den «brettemesse», dedikerte den til helgenen St. Brictiva. Derav «brette», og at den opprinnelige førkristne tradisjonen var å «brette» all julematen i en gryte. Denne helgenen er ukjent, og det finnes ingen dokumentert historie rundt hennes påståtte virke. Hennes kristne minnedag ble satt til 11. januar, som så nøyaktig som det er mulig med dagens kalender, gir 20. dag jul. Man måtte etter dette holde seg innendørs, ikke ri eller bruke våpen. Noe som var i strid med de frie hedenske tradisjoner, og som nok i tidlig middelalder ble ansett som en frihetsberøvelse i seg selv. Den ortodokse kirken benytter denne opprinnelige hedenske markeringen som sin kristne julefeiring fremdeles.
"Bedre er ubedt
enn å blote for mye,
den som gir, vil ha noe igjen,
usendt er bedre
enn ofre for mye.
Slik ristet Tund
i tiders gry,
der opp han stod
hvor han atter kom"
- Hávamál