Halloween feiringen er gjenopptatt i Norge, til mange voksnes forargelse og plage. Vi hører stadig at dette er en importert tradisjon fra Amerika - av nyere dato. Faktum er at natten til 1. november er én av de eldste hedenske tradisjoner vi har, og at denne natten har blitt markert av våre forfedre i trolig titusenvis av år. Det var en festival for våre døde forfedre.
I dag har den kommersielle tradisjonen med en «hyper-amerikanisert» og nedgradert versjon av den opprinnelige, fått fotfeste i Norge og Skandinavia. Dessverre begrenses denne tradisjonen i dag til en overdådig handling i butikkene, og tigging av godteri. Det kan påståes at svært få kjenner de opprinnelige tradisjonene rundt denne kvelden, hva den betydde og hva den innleder til. Meningene er mange, og i dag finnes det grupperinger som boikotter Halloween feiringen, og slår et slag for god gammeldags julebukk. På mange måter har Halloween erstattet tradisjonene med julebukk, og det hele har på mange måter blitt en slags "sjelløs konsument-hybrid" av de to tradisjonene. Det kan påstås at hverken forkjempere for Halloween eller julebukk generelt, synes å kjenne disse to tradisjonene, symbolikken som ligger i dem, eller hvordan de faktisk henger sammen.
Høytiden Halloween, som våre forfedre sannsynligvis i hedensk tid kalte Hâlogiaptann, faller i måneden Valaskjálfr - heim til guden Vali (Våle) (den utvalgte/falne). Måneden i jernalderkalenderen ble kalt Ýlir, Frermánuður (Frostmåned). Det nye norrøne hedenske året (trolig fra bronsealder og før), begynner altså med Halloween Det mer kjente Alfablotet (forfedreblotet) var høyst sannsynlig jernalderens betegnelse for denne høytiden. Den første måneden i året, er den der alt dør – for så å bli gjenfødt. Dette er logisk, all den tid våre forfedre på alle nivåer fulgte naturen. Halloween er eksakt 6 måneder etter det Europeiske hedninger kalte "Maidagen", som her i Norden ble markert med Valbjörgsnâtt (Valborgsnatten). Dette var natten som innledet sommeren. På samme måte er Halloween natten som innledet vinteren. Nå var alt innhøstet, jorden lå brakk, frukt og bær var ribbet, trærne nakne av løv og nattefrosten satt inn.
Valaskjálfr betyr «døende/skjelvende», og kobles til livets/naturens tre – Yggdrasil. Guden Vali (Våle) betyr «den utvalgte», «den sterkestes rett» og kobles til den som åndelig blir gjenfødt. Han er i mytologien sønn av Rindr (vinter), som er et annet navn for Odin (tanke, ånd, inspirasjon, liv). Vali (Våle) er også guden Vidars ekvivalens, da Vali (Våle) er en personifisering på selve "utvelgelsen" som én natt gammel hevner med å drepe Hod (Balder/solen/lyset/sommerens drapsmann). Vidar er hevneren, guden for skogen/vinteren, han er Odins sønn. Vali er altså et symbol på én som gjenfødes, på åndens reinkarnasjon. Personifisert som Odin, gjenfødt som sin sønn Vidar. Vali (Våle) hevner mytologisk ved å ta livet av Hod, Vidar hevner mytolgisk ved å ta livet av Fenris. Både Hod og Fenris er personifiseringer på vinteren.
Vidar stamper i Fenres kjeft, og dreper ulven. Av W. G. Collingwood, 1908
"Teinen som syntes
så tynn og mjuk,
ble en sorgens pil,
og Hód skjøt den;
snart fikk Balder
en bror til hevner
- han var Odins sønn,
én natt gammel.
"Da kommer Kampfars
djerve sønn,
Vidar kjemper
mot valdyret;
setter sverdet
i sønn til Kvedrung
helt til hjertet,
og hevner faren"
- Voluspá
Halloween markerer altså årets begynnelse, og innvier hele vårt norrøne juleritual. Denne tradisjonens kilder er best dokumentert blant de hedenske kelterne, men var etter alle indisier markert på samme måte her i Skandinavia. De samme naturprosesser, den samme mytologi og den samme livsanskuelsen ble i bronsealder og tidligere, praktisert både i Skandinavia og på øyene i vest.
På Halloween, entrer bjørnen sitt hi i naturen, og lukker det permanent for vinteren på den nordlige halvkule. Dette skjer på dagen våre forfedre kalte Björnakveldr (Bjørnekvelden), ni dager etter Halloween. Denne dagen er også markert på primstaven, og har blitt betegnet som dette opp til nyere tid. Dagen er merket med en gris, en gås eller et drikkehorn. Dette var en norrøn festdag, og det var vanlig å avholde gilde nå, før jul. Både med tanke på hva som faktisk symbolsk skjedde denne dagen, og at man i tradisjon tro skulle "dekke til fest for sine forfedre".
Denne kvelden er også relatert til de mytologiske og personifiserte heksene. De er symboler på vokterne av våre forfedres ånder, det som finnes, men som ikke kan sees. Våre kjære folkeeventyr handler også om denne symbolikken, om hekser (onde stemødre, drager etc. som må bekjempes), helter og heltinner (forfedre som gjenfødes i sine etterkommere).
"Et besøk hos heksen" av Edward Frederick Brewtnall 1882.
I naturens syklus er det slik, at binna blir befruktet på sommersolverv. Binna gir fødsel til bjørnungene på vintersolverv, som er den faktiske norrøne julekvelden mellom 21-22 desember. Binna kan i følge naturvitenskapen utvelge sine embryoer, hvilke av dem som skal fødes og vokse opp, før de fysisk blir født. Hun kan også beholde ufødte embryoer i mors liv, og gi et andre kull fødsel. Våre forfedre fulgte naturens og bjørnens syklus, og det har vi sannsynligvis gjort helt siden steinalderen.
På samme symbolske sett hadde våre forfedres familier én eller flere gravhauger man haugla sine forfedre i. Gravhaugen i seg selv, representerer hele naturens syklus – noe også bjørnehiet gjør. I mytologien er slike gravhauger og kultsteder betegnet som «helgafjellet» (av helga/helge som betyr hellig), også kalt "Hindarfjell" (av hind/hjort, som har sterk symbolikk av forfedrekult).
En "romantisk" fremstilling av Halloween. Åpningen har form som inngangen til gravhaugen, der man må løse "labyrinten". Symbolikken rundt dette, kan leses i Labyrintene - hva de egentlig er. Klassiske symboler er brukt, som fullmåne, ravn, ild, og utskårne gresskar (skaller) etc.
Under Halloween ritualene, skulle barn som var i alderen for å felle melketenner "innvies". Våre forfedre anså felling av melketenner som en inntreden til ånden. Med dette menes at barnet, som er oppkalt etter en forfar eller formor, opptar symbolsk forfaren eller formorens ånd i det melketennene felles. Derfor var det også slik at gjenfødelsesritualene først ble gjort når barnet hadde nådd denne alderen. Slike gjenfødelsesritualer ser ut til å ha blitt markert ved de viktigste høytidene - ved sesongskifter rundt sol og månesyklus. Felling av melketenner var noe symbolsk på denne prosessen, og fra naturens side markerer dette at die perioden definitivt er over.
Vi har fremdeles en kjent tradisjon rundt felling av melketenner. I dag legger barnet de felte tennene i et glass, en bolle, pose eller lignende over natten. Det sies at tannfeén kommer, og legger igjen penger i bytte for melketennene. Denne tradisjonen er også hedensk urgammel. Å motta gaver for tannfelling og vekst av voksentenner, kan vi også lese om i sagaene. Ordet tannfeé er offisielt oppgitt å være betegnelsen for selve gaven, men symbolikken i dette kan meget vel stikke dypere.
"Ydaler er stedet
der Ull fordum
bygde sine saler,
Alvheim fikk Frøy
i opphavs tider
av alle æser som tannfeé"
- Grímnesmál
En fe[1] er symbolsk en død forfar eller formors ånd i mytologien. I Grímnesmál kan vi lese at Frøy fikk Alvheim som nettopp tannfeé. Frøy er i mytologien en vane, som personifiserer våre forfedres ånder, de reneste og edleste av dem. Frøy er den kraften i mytologien som kobles til ætt, slekt, odel, blod, jord og fruktbarhet. Alvheim er den åndelige tilstanden, der alver i vår mytologi personifiserer forfedreåndene, og heim personifiserer og er et annet ord for tilstand.
Mynter (sølv eller gull) reflekterer lys, og i norrøn tradisjon var også dette et symbol på forfedre. Denne feén kan også sees på som en slags «skytsengel[2]», som venter på å bli gjenfødt i barnet, som dets ånd. Barn som ikke hadde felt melketenner eller hadde gjennomgått ritualene, hadde ofte ennå ikke noe navn. De hadde som regel kallenavn fremdeles. I det minste hadde de ikke sin forfar/formors navn formelt eller offisielt. Man var ennå ikke ansett som «voksne», eller «gjenfødt» åndelig, om du vil. Slikt sett er dette også logisk når vi ser på den hedenske "dåpen". Denne ble kalt knesetting, og fungerte slik at barnet ble satt på farens kne, slik at han kunne bekrefte sitt farskap. En knesetting var med andre ord ingen "dåp", i den forstand at barnet fikk sitt offisielle navn.
I de norrøne samfunn, var forfedre idoler. Det vil si de av dine forfedre som hadde akkumulert sitt gode gjetord, de som hadde levd et ærefullt liv. Forfedre etterkommerne tok navnet og "ånden" etter.
«Fe døyr, frender døyr,
ein sjøl døyr på same vis.
Men ein veit eg,
som aldri døyr,
den som vinn eit gjetord gjevt»
- Hávamál
Det var således en motivasjon for våre forfedre, å føre et så ærefullt liv som mulig, at man ble «utvalgt» (Vali) og gjenfødt som sine etterkommeres barn, og åndelig «reinkarnert» i ætten. Dette er en essensiell og grunnleggende del i våre forfedres slekts- og ættekult, som forøvrig gjennomsyrer hele var mytologi og alle våre tradisjoner.
Heri ligger de faktiske røttene og den egentlige årsaken til at vi fremdeles i dag har som skikk å kalle opp våre barn etter forfedre. Denne tradisjonen står sterkt i Norge fremdeles. Det var ofte mer bestemte regler og skikker på hvordan dette skulle gjøres. En forfar/mor skulle ha vært død i mer enn halvparten av den alderen han/hun oppnådde, før ånden ble kalt opp. Dette henger trolig sammen med at ånden var ansett som å måtte «nullstilles» fra forrige fysiske liv. I dagens samfunn er denne tradisjonen på hell, selv om mange fremdeles holder den noenlunde i hevd med variabel praksis. I Norges dalstrøk praktiseres dette i noen grad den dag i dag. Selv om de fleste kjenner noen som er oppkalt etter en kjær forfar eller formor, er det synd at ikke flere kjenner til bakgrunnen for skikken. Bakgrunnen var kultivering av høviskhet, ære, slekt og en anerkjennelse av naturens evige fysiske og psykiske kretsløp. Det var en sunn idoldyrkelse innad i ætten. Den dyrket høviske, snille, sterke, modige og uselviske arketyper.
Rituelt under Halloween ble stammens barn trolig opplært av en Seidkvinne. (Kelterne kalte slike Druider). I norrøn tradisjon var det kvinnene som ivaretok tradisjonene, og utøvelsen av dem. Dette var kvinnenes domene. Det var nok ikke uten grunn at det var flest kvinner som av de kristne ble brent levende på bål, under de såkalte "heksesabbatene" i middelalderen. De kildene vi har (fra jernalderen), forteller at Seidmenn på mange måter ble ansett som kvinner. De var ansett som åndelige vesener, mer enn andre. En Seidkvinne (eller mann) var en person som var kyndig i tradisjons, gude- og naturlære. Det er heller ikke uten grunn at heksene i vår tradisjon er de som vokter over forfedre, og de som må "bekjempes" og representerer den åndelige "kampen". I slike tilfeller kan man også hevde at Seidkvinnen tar heksens rolle. På lik linje med gravhaugsritualer ved andre høytider av året, er indisiene sterke for at nettopp denne høytidens ritualer foregikk inne i og rundt gravhaugene.
Bjørnen lukker hiet på Bjørnekvelden, og det er ingen grunn til å ikke tro at Seidkvinnen med hennes lærlinger lukket inngangen, akkurat som bjørnen lukker hiet, på samme tidspunkt. Døren til sommeren lukkes også nå. Man var i det man kan kalle "dødens domene". Når man åpnet og entret inngangen til gravhaugen under slike ritualer, er det fortalt at det blåses i bjørkeluren. Denne representerer Heimdal, og markerer selve overgangen - noe Heimdal fremfor alt personifiserer. Symbolsk inn i døden, og symbolsk ut fra døden. Seidkvinnen var ikke overraskende iført bjørneserk, som de på lik linje med Druidene er beskrevet å ha båret i ulike anledninger. De kunne være oppkledd som halvt levende, halvt død (som gudinnen Hel). Akkurat som bjørnen kan anses som halvt levende og halvt død når den hibernerer, og man står midt i overgangen fra sommerhalvåret til vinterhalvåret.
Som tidligere omtalt, i artikkelen om høstjevndøgn, samlet man inn misteltein. Det var klare regler for hvordan innsamlingen skulle skje, og i Sverige var det tradisjon at mistelteinen måtte hentes ved å kaste steiner på den. Druidene skar den ned med gull, og håndterte den med hvite håndklær. Denne veksten er essensielt symbolsk i mytologien, og den vil omtales mer inngående i artiklene rundt advent og jul. Mistelteinene skulle være med inn i gravhaugen. Den representerer Balder - det eviggrønne, selve livet, livskraften og solen - derfor også gjenfødelse. Gravkammeret inne i haugen representerer Valhall/Hel (Valhall er symbolsk tilstanden mellom liv og påvente av gjenfødelse (at du er utvalgt). Hel er tilstanden mellom liv og død, en sovende, tom tilstand).
Det ble trolig holdt spesifikke ritualer inne gravhaugen (som også representerer «mors liv»).Tiden ble brukt til innvielse i natur og tradisjonslære, og at barna kunne finne sin «Hamjinga» (blodets røst, sin «skytsengel» (forfar/formor), ære og lykke). Disse varte trolig helt frem til vintersolverv (julaften). Det vi i dag kaller adventstiden, er relatert til denne ventetiden på åndelig "gjenfødelse". En tid som forøvrig også er full av symbolikk, farger og spor av nettopp dette. Man kan kanskje sammenligne disse ritualene med en "konfirmasjon", uten nåtidens sammenligning forøvrig - der Seidkvinnen i dette tilfellet hadde rollen som veileder, utfordrer, utvelger og vokter. Hun personifiserer ikke bare den mytologiske Hel, men også bjørnen, ulven, heksen, vinteren og "kampen" for åndsoppnåelse. På Islandsk betyr fremdeles Hamjinga «lykke». Den norrøne betydningen er noe mer omfattende, der både lykke og ære ligger i begrepet.
Stammen satte ut mat og drikke utenfor gravhaugen under disse ritualene, akkurat som det var tradisjon å samle inn kollektivt mat og drikke i forkant av ritene. Dette var oftest grøt, som var en viktig del av kosten. Heri ligger trolig de faktiske røttene til vår tradisjon om å sette ut grøt til «fjøsnissen». I middelalderen ble fremdeles gravhaugene benyttet til dette, selv om de hedenske ritualene der, mer eller mindre hadde opphørt slik de tidligere var. Fjøsnissen eksisterte ikke i de norrøne samfunn. Den finnes ikke noen kilder på dette. Den kom høyst sannsynlig sammen med overtroen etter kristendommens inntog i middelalderen.
Den røde «nisseluen» kan ha vært et symbol på et menneske som ikke er «født enda», men som symbolsk er tilkoblet mors navlestreng. Den røde toppluen har ikke denne betydningen i dag, selv om julens typiske farger er spekket med slik symbolikk. Disse barna var ansett symbolsk som "ufødte", da de enda ikke fått sitt rettmessige offisielle navn eller var "åndelig" gjenfødt som sin forfar/formor. Fjøsnissen [3] slik vi i dag kjenner denne, ser ikke ut til å ha hatt noen annen plass eller funksjon i de norrøne samfunn. De sammenblandes i enkelte tilfeller med våre mytologiske dverger, som symbolsk hadde andre betydninger og andre attributter, selv om også de symbolsk og mytologisk knyttes til forfedre, i form av svartalver. Folketroen i middelalderen ser ut til å fremstå som en sammenblanding av hedensk symbolikk og kristen skremselspropaganda – der sluttinntrykket på overflaten synes som primitiv overtro. Faktum later også til her å være motsatt, hva våre forfedre angår.
Klassisk Dansk "fjøsnisse".
Enkelte setter fremdeles ut grøt i dag. Dette gjøres i adventstiden, og før solvervet.
Brita som Idun, av Carl Olof Larsson, 1901.
En typisk liten nisse? Brita som Idun er en tolkning, der Brita er barnet. Idun er den norrøne Iðunn, som er gudinnen og naturkraften for liv og kjærlighet. Hun er gift med Brage, som er en ekvivalens til Odin (hans attributter). Idun har i mytologien sine epler, som holder gudene evig unge. Hennes epler representerer og symboliserer gjenfødelse. De representerer at de gamle ærefulle forfedrene gjenfødes i sine etterkommere, og derigjennom forblir "evig unge".
Etter Bjørnekvelden, begynner perioden som ble kalt villjakten[4]. Denne varer i ni netter. De kledde av seg alle klær, og jaktet nakne. Klærne hang de opp i «offertreet». Dette er treet som vokser oppå gravhaugen eller i en hellig lund. Adam av Bremen omtaler denne praksis etter hans observasjoner av ritene i Uppsala. Dette representerer et «offer av seg selv, til seg selv». Man skulle symbolsk felle «vinteråndene», og det vil si bjørn og ulv, som er symbolske vinterdyr, og som representerer vinteren selv. Villjakten var en herdelsesprosess, noe man lett kan tenke seg. Under jakten skulle man ikke spise eller drikke. De som felte ulv eller bjørn, ble symbolsk «berserkr[5]» eller «ulfhedin». Noe vi kan lese om flere steder i vår mytologi og sagalitteratur. De ble ansett som djerve og ærefulle krigere. Å felle en ulv eller en bjørn, representerte således Odin/Vali/Vidar – «hevneren som tar livet av vinteren» - Fenris ved Ragnarok, mytologisk.
Odins wild hunt, av August Malmström 1901
«Eg veit at eg hekk
på vindalt tre
netter heile nie,
med geir-odd såra
og gjeven Odin,
gjeven sjølv til meg sjølv
oppå det treet
som ingen veit
kvar det av rotom renn.
Ikkje brød dei bar meg, og brygg ikkje;
ned eg nidstirde, tok opp runer,
ropande tok dei,
ned att frå der eg fall»
- Hávamál
Etter ni netter, ble klærne tatt ned igjen fra offertreet over gravhaugen, skal vi tro Hávamál. Vinteråndene var symbolsk drept, Balder/solen/lyset og sommeren er hevnet, og du var selv symbolsk gjenfødt, til et nytt år. I høytidene imiterte våre forfedre sine egne myter og fortellinger, i riter og skuespill.
Gravhaugene fra folkevandringstid ved Asker kirke. Foto: Odelsarven
Store sprakende bål ble tent på Halloween kvelden, med offergaver, som høy fra årets avling, epler og andre symbolske rekvisitter. Disse båltradisjonene er dokumentert helt opp til vår tid. De hedenske og symbolske båltradisjonene kan dokumenteres på vintersolverv, påske (Austr), Valborgsnatt (Maidagen), sommersolverv, høstjevndøgn og Halloween. Rekvisittene og offergavene til dette bålet, ble innsamlet av de unge og av barn. De gikk fra gård til gård og samlet dette inn. Alle indisier tilsier at dette er de egentlige røttene til "knask eller knep".
Symbolikken med tallet ni, finner man igjen flere steder. Odins henging i treet, er full av sådan symbolikk. En graviditet varer i ni måneder. Livets tre kan også relateres til morkaken. Hvis du studerer den, ser den identisk ut som et tre med røtter. Det er ikke uvanlig at jordmødre fremdeles kaller den nettopp "livets tre". Embryoet (skallet/klærne/den fysiske kropp) henger i treet. Det er såret med «spyd» (navlestrengen). Ingen fysisk mat og drikke får det. Det vokser og «tar opp runer» (urkraft/instinkter/blodsminnet). Etter ni måneder, faller det ned, ropende/skrikende. En gjenfødelse. Slik så nok trolig våre forfedre dette. Verset i Hávamál forteller om naturlige prosesser, med symbolsk overføringsverdi på mange nivåer.
Under Halloween og frem til vintersolverv, er barna ikledd masker og klær som representerer «de døde» eller ånder. Kostymene var ofte i form av fugler, med vinger, eller andre masker som relateres til forfedre. Fuglene representerer budbringere, «engler», lysalver/forfedre. Inntil barna var symbolsk «gjenfødt», og hadde fått sitt rettmessige navn, var de ansett som nettopp «budbringere» av forfedre. De hadde ikke enda fått sin ånd. Dette synet gjenkjenner vi fra flere oldtidskulturer. Egypternes gamle sfinkser med fulger og biemønstre, inneholder samme symbolikk.
Ser man på de eldste Europeiske oldtidsgraver, helt siden steinalder og neandertalertiden, tok man skallen og lårbeinet til den forfar/formor man skulle gjenfødes som. Skallen representerer det metafysiske, og lårbeinet representerer det fysiske. Du kan ikke tenke uten hode, og du kan ikke bevege deg uten lårbein. Symboler på selve livskraften. Dette ble hentet ut fra gravhaugen. Veldig mange oldtidsgraver inneholder levningene der disse er fjernet. Likeledes kan vi flere steder lese teorier om germanske stammer som samlet på skallene til sine fiender. Dette synes uriktig. Skallene var høyst sannsynlig fra forfedre, benyttet til disse gjenfødelsesritualene, og har nok intet med kannibalisme, hevn, maktdemonstrasjoner eller andre grusomheter å gjøre, slik det kan indikeres i kilder som omhandler dette, og spesielt i populærkulturen.
Noe senere, fra jernalder, var det normalt å iblande beinvev i utvinningen av jern og stålproduksjon. Dette ble gjort for å herde stålet. Hva var ikke bedre enn å ha et sverd, iblandet ditt idol, din «Hamjinga», din noble forfar/formors kropp og sjel?
Selve nåtidens symbol på Halloween, det utskårne hodegresskaret[6], stammer trolig utelukkende fra denne praksis med hodeskaller og forfedrekult. Mytologisk var det nettopp Odin (ånden, intellektet) som snakket med Mimirs (minnet, erfaring) hode, for å få tilgang på den totale kunnskap. Han måtte som kjent pantsette sitt eget øye for dette, noe som kan sees på som dødssiden av selve ånden. Et blindt øye (døden) og ett intakt øye (livet). Hadde man fått innsikt i døden og tidligere erfaringer, hadde man med andre ord oppnådd den totale kunnskap.
(Symbolikken rundt Odins øyne er mer inngående omtalt i artikkelen Våre hellige vann).
"Mims sønner leiker,
men lagnadstungt
klinger det gamle
Gjallarhornet;
sterkt blåser Heimdal,
hornet er løftet,
Hærfar taler
med Mims hode"
- Voluspá
Klassisk gresskarhode, opplyst på natten for de døde.
Halloween ritualet var med andre ord omfattende, og fremstår som en veldig viktig symbolsk og hedensk tradisjon. Det symbolske innholdet og ritualene, strekker seg gjennom hele adventstiden og frem til selve vintersolvervet (21-22 desember – julaften). Binna i hiet gir på dette tidspunktet fødsel til sine utvalgte bjørnunger, eksakt ni[7] måneder etter de ble unnfanget på sommersolverv. Derfor er nå ritualene i gravhaugen også over, akkurat som bjørnungene forlater «mors liv». Barna er nå symbolsk gjenfødt som sine forfedre, har tatt deres navn, og har gjennomgått innvielsesritualet[8]. Deres utvalgte forfedre ble hauglagt med alle sine viktigste eiendeler. Barna kan nå rettmessig gjøre krav på disse eiendelene, da de nå er deres. Hentet ut fra Helgafjellet (gravhaugen). De er "gjenfødt".
61. Der skal atter
de underfulle gulltavler
i graset finnes,
dem de eide
i opphavs tider"
- Voluspá
Seidkvinnen samlet trolig inn disse eiendelene, og tok de med seg når følget forlot gravhaugen. Gjennomgående var det i hedensk tradisjon vanlig med prosesjoner og tog i høytidene og mellom sesongendringene. På samme måte som vi går i prosesjon når vi går "knask eller knep" eller julebukk i dag. I hedensk tid gikk også barna med kostymer som «døde», som ånder og med masker. Seidkvinnen var nå trolig ikledd hvit drakt, en kjortel som minner om en julenissedrakt. (Heimdal var alltid ikledd hvitt, når han ikke hadde en annens ham). Hun representerer med dette guden Heimdal (som også er en hermafroditt som representerer de feminine og maskuline krefter i naturen. Sommer versus vinter). Heimdal er Odins ekvivalens. Odin ga i mytologien Heimdal ansvaret for alle viktige overganger (fra fred til strid, fra liv til død, fra sesong, til sesong osv.). Han bærer også navnet Rig, som man kan lese mer om i Rigstula.
Gudene har mange «masker» i mytologien. De skifter ham. De bærer således nye navn og skikkelser, hvor prosessen eller snarere oppgavenes symbolikk og navn ligger og representerer i form av naturkreftene. Dette kan være forvirrende, men for et våkent øye, rommer således våre gamle myter ufattelig mye kunnskap. Heimdal vandrer i mytologien til alle heimer (tilstander), han bor ved regnbuens ende, vokter mellom liv og død og kan høre gresset gro. Han har sine øyne alle steder.
Julebukk, etter nyere tids finsk julekort.
Seidkvinnen representerer med dette, og er selve røttene til «den moderne julenissen». Denne har vi hatt monumentalt mye lengre enn den langt senere påståtte tyrkiske St. Claus. Den norrøne julenissen er Heimdal. Men, fremfor alt representeres Odin selv, som i vår tradisjon kalles Jólafaðr - julefar, i form av "overgangskraften" Heimdal.
Seidkvinnen bærer også en bukkemaske, som representerer Thors to bukker, jordas og Odins sønn, samt en stav av bjørk som representerer Frøya. Lederen av julebukkgangere har til alle tider, og helt opp til i dag, båret nettopp bukkemaske. Prosesjonen/toget går innom alle barnas gårder, der barna hilser med sitt navn, omtrent slik det enkelte steder på landsbygda fremdeles gjøres. De har med seg mistelteinene, som de har hatt med seg helt fra høstjevndøgn – som selve nøkkelen og symbolet på Balder/solen/lyset/livskraften/gjenfødelse og liv. Denne mistelteinen henger husmor opp over døra, som den siste julepynt, og et symbol på at sirkelen er sluttet. Heri ligger tradisjonen rundt å pynte med, og å kysse under mistelteinen til jul. Det sies enda at mistelteinen ikke kan henges opp før nettopp julaften (solvervet). Mange kysser under den fremdeles.
Seidkvinnen (som representerer den hermafrodittiske naturkraften Heimdal, den egentlige julenissen) gir gavene (forfedrenes eiendeler) til barnet (den symbolske gjenfødte) på nettopp julaften - vintersolverv. Julens fantastiske hedenske symbolikk, som vi fremdeles i dag har helt intakt, vil omtales mer inngående i de kommende artikler rundt advent og jul.
Vi kan i mange kilder lese om at gravhaugene ble plyndret for verdisaker, slik mange tror. På generelt grunnlag, synes dette uriktig. Det kan ikke hevdes at det aldri forekom, men det synes i all hovedsak å ha skjedd etter våre forfedre ble tvangskristnet, og de hedenske helligstedene ble skjendet. Våre forfedres eiendeler gikk i hedensk tid i ættearv. I disse tradisjonene ligger blant annet Norges sterke Odels- og arverett. Heri ligger vår tradisjon med både julenissen og julegaver. Prosesjonen/toget er hele grunnlaget for vår tradisjon med julebukk. Beretningene om Åsgårdsreia[9] under kristningen i middelalderen, kan også ha opphav i dette. Den mest sannsynlige forklaringen på sistnevnte, synes nok å ha vært den hedenske "nyttårsferingen" mellom solverv og Eldbjørgdagen. Den vil vi komme nærmere tilbake til i senere artikler .
I dag markerer mange menn det som kalles "movember", der man i sympati for kreftsaken skal la barten vokse fra 1. november og én måned frem i tid. Som en kuriositet kan det nevnes at våre forfedre hadde tradisjon med at skjegget skulle gro fra Halloween og frem til over jul. Til etter solen hadde vervet, og alt var født på ny.
Halloween er opprinnelig en fest for våre forfedre, for heim, ætt, blod og jord. Det var en innvielse til våre barn – til selve naturen og livet. Det var en feiring av ærefull gjenfødelse og arv i ætten. Naturens evige syklus, og slektens gang. For at det nye skulle fødes, måtte dødsriket besøkes, fordums kunnskap opptas, gudene og mytene imiteres. Feiringen er trolig flere titusener år gammel.
Denne opprinnelige viktige og symbolske høytiden, selve innledningen til julen, endte etter tvangskristningen opp helt annerledes, og forsvant dessverre i sin opprinnelige form[10]. Kirken døpte om dagen til alle helgens dag/alle sjelers dag. Det latinske navnet ble Festum Omnium Sanctorum og dedikert til alle kirkens martyrer "hvis navn ikke kjennes". Dagen ble også fastsatt til starten av reformasjonen, som i sin rene form var en kristen opptrapping av inkvisisjonen på Europeiske hedenske tradisjoner i sen middelalder.
Bjørnekvelden dedikerte de til klostergrunnleggeren og biskopen St. Martin av Tours. Han var en misjonær på slutten av 300-tallet, som etter sigende omvendte de hedenske gallerne i det vestre- og sentrale Frankrike.
[1] Våre forfedre kalte disse lysalver. De er også personifisert som mytologiens Vaner.
[2] Din kollektive blods- og slektsarv. Din intuisjon. Din ære og lykke.
[3] Overtroen, onde, grådige og hevngjerrige fjøsnisser og annen degradering og forvridning av de norrøne riter som vi i dag kaller «norsk kultur», var det dessverre de kristne inkvisitorer som i all hovedsak sto for. Det hedenske ble strengt forbudt under middelalderen, og mye av vår opprinnelige symbolikk ble vridd til overtro, frykt og skremsel. Dette er historien om fjøsnissen et godt eksempel på. Det som i dag kalles "hedensk overtro" relateres i all hovedsak til praktiske formål, og forebyggende tiltak - som for eksempel å holde mus, gnagere og skadedyr vekke fra avlinger, hus og heim.
[4] Villjakten er også godt kjent som «the wild hunt» i Europeisk kunst og litteratur.
[5] En berserk kan være en som sloss i bare serken, eller en som sloss i bjørneserk (fell) i følge fagfolk. Mytologisk kan dette bety en som sloss i bjørnens ham, som et villdyr. I sagalitteraturen leser vi om djerve krigere som sloss som ville dyr. De fikk massive skader, men ble ikke hemmet av smerte og frykt i kampen. I en livstruende situasjon vil mennesker opptre forskjellig og instinktivt. Enkelte vil flykte, andre vil bli paralysert. Noen få vil kunne hente urkrefter, og la det fysiologiske adrenalinet kanalisere årvåkenhet, styrke og kontroll. En «utenfor kroppen opplevelse» i sakte film. Sagaenes berserker døde ofte etter kampen ble avsluttet. Kroppens fysiske forsvarsmekanismer og adrenalinet slapp taket, og døden var uunngåelig.
[6] I tidligere tider benyttet man sannsynligvis forfedrenes autentiske skaller.
[7] Tallet ni inneholder alt, som det høyeste tall. En graviditet (skapelsen av et menneske) tar ni måneder. Odin hang i livets tre i ni netter. Tallet går igjen i hele mytologien og i vår prosesslære.
[8] En slags «konfirmasjon», uten kristen sammenligning for øvrig.
[9] Åsgårdsreia er en betegnelse som oppsto i den kristne, mørke middelalder. Våre tradisjoner ble omgjort til en overtroisk beretning om et tog med flyvende demoner, ledet av «satan selv» - Odin. Denne gjengen proklamerte de kristne at skulle herje rundt på julaften, og robbe gård og grunn av kjettere som ikke føyet seg etter de kristne formaninger.
[10] Symbolikken ble nedgradert til å omfatte overtro, frykt og skuespill - utover å hylle og minne fremmede martyrer. Dagen ble tatt inn i kirkelig sammenheng, og kalt «alle helgens dag». Denne dagen ble dedikert til alle falne martyrer for kirken.
Merknad: Beskrivelsene av tradisjonene er gjengitt slik de høyst sannsynlig var, basert på komparativ mytologi, bygdekultur og eksisterende kilder tilgjengelig på feltet. I de keltiske områdene i Vest kalte man denne høytiden "Allhallow Evening" og "Beltane". Navnet Hâlogiaptann er proto-Nordisk, og oppgitt slik dette ble høyest sannsynlig ble brukt. De keltiske gæliske oversettelser betyr også "sommer slutt".