Vi befinner oss i Vang i Valdres, nærmere bestemt ved Vangsmjøsa. Området ligger midt i mellom Oslo og Bergen, og var i oldtiden et viktig knutepunkt mellom Viken (Oslofjorden) og Bjórgvín (Bergen), samt Sognefjorden og havet i Vest.
Her oppe har det vært bosettinger og aktivitet i uminnelige tider. De fleste gårdsnavn i øvre del av Valdres, er to stavelses naturnavn og kan driftsmessig dateres til senest før vår tidsregning (før år 0).
Valdresbøndene i Vang er sagt å ha oppvandret fra Sognefjorden i vest og bosatt seg stedfast når jorda begynte å dyrkes. Noe også noen av Norges eldste oldtidsfunn langs fjellvannet Tyin viser. Våre forfedre var til fjells sommerstid for reinsjakt og fiske, og trakk tilbake til fjorden vinterstid, i perioden mellom siste istid og frem til tradisjonelt jordbruk. Vang og øvre del av Valdres har siden den første bosetting i Norge vært sentral for passasjen mellom øst og vest til lands. Langs åskammen går den gamle kongeveien, en oldtidsvei som muliggjorde ferdsel og handel.
Kongeveien (oldtidsveien) over Filefjell i Vang. Den fører deg ned til innerst i Sognefjorden. Langs denne veien finner du det vakreste av Norsk natur og et utall historiske skattekister.
I følge våre sagaer har derfor Vang vært befolket også av de mer prominente skikkelsene i vår historie. Grunnet områdets strategiske beliggenhet, var dette et naturlig jarle- og lendemannssete. De fleste kjenner kanskje historien om Gyda Eiriksdotter, som ikke ville gifte seg med Harald Hårfagre før han hadde samlet Norge til ett rike. Hun bodde på gården Kvien (norrønt: Kviðen) i Vang. Nordvest for Vangsmjøsa lå trolig det viktigste jarle- og lendemannssetet mellom øst-vest passasjen.
På slutten av 1200-tallet skal i følge kildene lendemann Asle Dugalsson (Ormsson) ha hatt sitt virke her. Asle (født ca. 1260) og hans bror Eiriks ætt, var allierte i de Norske kongenes stridigheter på de Britiske øyer. Ætten fikk lendene i Valdres av kongen på grunn av deres allianse i strid. Det er i flere kilder indikert at deres forfedre returnerte til Norge sammen med Olav "Kyrre" Haraldsson og Magnus II Haraldsson, etter deres far Harald "Hårdråde" falt i slaget ved Stamford Bridge. Ketil "Krok", bror til Skule "Kongsfostre", var også med i dette følget, som etter slaget fikk plass med det som var igjen av hirden i 24 langsskip. Asle Dugalsson (Ormsson) var sønn av Jarlen på Hebridene. Lendemannstittel fikk han etter alle indisier fra Håkon Håkonsson selv.
Ser vi tilbake på lendemann Asles blodslinje, trekkes denne helt tilbake til Ynglingeætten, før hans forfedre opptok kampen mot tvangskristningen av Norge. Hans forfedre var blant andre Øystein «Hårdråde» Gudrødsson av Oplandene, Halvdan «Kvitbein» Olavsson, Sigurd «Ring» av Ringerike (norrønt: Hringaríki), Ragnar «Lodbrok» Sigurdsson og hele Ivarsætten som drev innbitt kamp mot tvangsmisjoneringen fra Vesterhavsøyene. Denne ætten opprettet, sammen med svenskene og danskene, de norrøne koloniene her. De ble opprettholdt helt til Norgesveldet ble oppløst, Harald Hårdråde falt på Stamford Brigde og Asles allierte hirdmenn returnerte hjem. At det har vært lender og maktsentra i Vang lenge før dette, kan det herske liten tvil om.
Sydenden av Vangsmjøsa, ved foten av Jotunheimen.
Vang kirke er i dag et relativt nytt kirkebygg, oppsatt i 1840. Ved siden av bygget står det markert med skiferstein hvor den langt eldre Vang stavkirke sto. Denne stavkirken ble satt opp omtrent i år 1200, etter bygdene var nedbrent under tvangskristningen under St. Olav, og gudehovet som sto der i hedensk tid var fjernet. De fremmede kirkebyggene ble systematisk satt på den samme grunn som våre hov og horg sto i hedensk tid.
I forkant av kirken står den majestetiske Vangssteinen, som et minne om det som en gang var.
Vangssteinen ble reist på 1000-tallet, og er 2,15 meter høy, 1,25 meter bred og 8-13 cm. tykk. Den sto opprinnelig på grunnen der den gamle stavkirken sto. Steinen er ikke bare en runestein, men også en billedstein. Den er dekorert med fantastisk dyreornamentikk, bånd og bladfliker – samt en løvefigur øverst. Ornamentene møtes på midten i et solkors (valknute), som senere fikk betegnelsen «Olavskorset»[1] etter St. Olav. Denne ornamentikken betegnes som «Ringerike-stilen», der flere tilsvarende ornamentikkfunn er avdekket. Det er på samme måte funnet tilsvarende i Hallingdal og på Jellingesteinene fra Danmark.
Runene risset langs kanten på steinen lyder:
«Gása synir reistu stein þenna eptir Gunnar, bróðurson»
(«Gåses sønner reiste denne stein etter Gunnar, sin brorsønn»)
På dette området er det gjort funn av blant annet romerske sverd som dateres til ca. år 300. Noe som bekrefter områdets urgamle, strategiske og viktige posisjon i oldtiden.
Steinen ved Vangsmjøsa er én av mange fantastiske kulturskatter, fulle av symbolikk, betydning og kunnskap om våre forfedre. Ta deg tid til å besøke dem. Overlever kunnskapen til kommende generasjoner. Dette er en del av vår grunnmur. Det er en essensiell del av din identitet. Det er ditt blodsminne, som ligger der åpent - slik at du kan absorbere det igjen.
«Godt med en sønn
om seint han er født,
etter mann som er falt ifra;
sjelden bautasteiner
står ved vegen
om ikke sønn satte for far»
- Hávamál
[1] Intet spor av vår førkristne arv skulle levnes uskjendet.
Foto: inatur, digitalt museum, Sverre Hjørnevik.
Foto øvrig: Odelsarven