Denne høytiden faller i vår opprinnelige kalender i måneden Glaðsheimr - (skinnende lys verden). Heim til guden Odin. Fra slutten av august og frem til september var det Búfjárhelgr (Bufardag/Bufarhelg). Disse dagene var slutten på høyonna og innhøstingen, som er omtalt i artikkelen Heyönn og Slóttublót - hva Olsok egentlig er.
Bufar, som ordet indikerer, markerte at man flyttet med buskapen fra stølen/seteren på fjellet, og ned til gården etter sommerbeite. Hele sommeren gikk buskapen og spiste seg opp, mens alt av ost, smør og rømme ble produsert.
Bufardagen var en viktig begivenhet. På primstaven er perioden merket med kniv eller øks, da dyr ofte ble slaktet etter sommerbeite for vintermat. Perioden fra 24. august til 1. september ble i tillegg benyttet til øvrig klargjøring for vinteropplagene - slakting, kverning og konservering fra innhøstingen. Perioden var på mange måter selve grunnlaget for å overleve vinteren, og et nytt år. Hele storfamilien var naturlig nok i sving i disse dager.
En aften ved sæteren. Av Knud Bergslien før 1858.
Tradisjonen med «Bufar», kan spores meget langt tilbake i tid. Nordmenn i steinalderen, og fra rett etter siste istid for ca. 10 000 år siden, vekslet mellom bosettinger langs kysten vinterstid og på fjellet sommerstid. På vinterhalvåret levde vi nede langs kysten, med jakt, fiske og sanking. Havet var dog den primære næringskilde for de fleste på vinteren. Men på sommeren trakk man til fjells, til jakt på villrein, ferskvannsfiske og sanking. Slikt sett, har vi hatt «vekselsbruk» siden den tidligste steinalder, jeger og sankesamfunn. Av logiske og naturlige årsaker gjaldt samme praksis når nordmenn begynte å dyrke jorden, holde husdyr og bufe, med stedsfaste gårder i lavlandet, og med setre og sæl på fjellet. En utbredt praksis som har levd helt inntil nyere tid.
Bufardag på Kamben i Gol. Kamben - av norrønt Kámbrvín. Første stavelse - kambr, av "fjellkam" og andre stavelse -vín, av "dyrket mark". Gårdsnavn med andre stavelse -vín med moderne form -en, dateres til senest år 0 eller før vår nåværende gregorianske tidsregning. I henhold til norsk norrøn tradisjon beskriver alltid første stavelse et naturlig lande- eller kjennemerke der gården ligger. Slik oppbygging av våre eldste gårdsnavn, finner vi over hele det dyrkbare Norge.
Etter tvangskristningen ble dagene knyttet til Bufarhelgen omdøpt og symbolsk fylt med fremmed historie og symbolikk. Den 24. august ble døpt til "Barsok" og dedikert til apostelen Bartolomeus. Han "omvendte" den hedenske kongen av Armenia i følge de kristne skrifter. Som straff for hans forbrytelser, ble han flådd levende, og halshugget av Romerne.
29. august døpte de "Vergismesse" og dedikerte dagen til apostelen og døperen Johannes. De kristne forbydde alle å bære våpen denne dagen (bortsett fra kirkens tjenere selv). Døperen Johannes, ble nemlig halshugget for sine forbrytelser. I Norge kunne alle frie menn bære våpen, før dette.
1. september kalte de «Eidismesse» og dedikerte dagen til St. Egidus. I følge de monoteistiske skrifter utførte han «mirakler» som gav uønsket oppmerksomhet i Frankrike (datidens hedenske Gallia). Han måtte flykte fra Provence, og levde to år som fredløs, som var en normal hedensk avstraffelse for grove forbrytelser. Deretter søkte Egidus «asyl» i kloster, og ble der til hans død.
Vår førkristne tradisjon derimot, markerte lønn for strevet nå. Odin – ånd, tanke, inspirasjon og kraft – før en lang vinter. Vi markerte naturens lover, og at folk, frender, fe, og forsyninger var kommet til gards.
«Liten heim
er bedre enn ingen,
heime er hver mann herre;
med to geiter
og tauraftet sal
trenger du aldri tigge»
- Hávamál