En viktig myte i vår tradisjon er historien om Gullveig, som av den bokstavtro leser kan oppfattes som et grusomt mord på en uskyldig kvinne, av onde guder. Myten forteller om noe langt annet enn dette. Hva våre myter generelt sett forteller om, er omtalt i Mytene - hva de egentlig er.
Myten om Gullveig forteller, som våre øvrige myter, om viktige og avgjørende og faktiske begivenheter i menneskelig, naturlig og kosmisk sammenheng. Fra Volvens spådom står det:
«Hun minnes den første
feide i verden
da gudene støttet
Gullveig med spyd,
og brant henne
i Høyes hall;
den tre ganger brente,
den tre ganger fødte;
ofte, usjelden,
men ennå lever hun»
- Voluspå
Gudene dreper Gullveig
Denne myten stammer fra krigen mellom Vanene[1] og Æsene[2], som personifiserer på lik linje med mange av våre myter, oss mennesker, og forholdet til våre forfedre. Ordet krig høres dramatisk ut, men betyr i mytologien kun en kamp, noe som krever innsats, ofte med symbolske gisler. Derfor relateres denne "krigen" mellom Vaner og Æser seg til blodsarv, reinkarnasjon og menneskelig utvikling og fremgang.
En Vane betyr i vår mytologi kort og godt "en vakker og lys alv". En lysalv i vår tradisjon, er ærefulle døde forfedre. Nettopp derfor er fruktbarhetskreftene nærmest oss mennesker i vår tradisjon, nettopp Vaner - som Frøy og Frøya (Herr og Fru, mann og kone, våre forfedre, vår menneskelige fruktbarhet, våre stamfedre og slekt).
Æsene er naturkrefter og attributter, som fyller hele vår natur. De fyller oss, her i den fysiske verden. Odin fyller deg med tanke og ånd, Thor med lojalitet og viljestyrke, Loke kanskje med opportunisme og dualisme. Akkurat som Jotnene kan fylle deg med ukontrollerte og skadelige lidenskaper, grådighet, dumskap og svakhet. På denne måten finnes ikke fysiske gudeskikkelser i vår mytologi. Gudene er deg, i naturen, her og nå, tilstede i sterkere eller svakere grad.
Vanene har derfor sine motstykker i Æsene, all den tid Vanene representerer en annen verden - "de døde". Æsene har på sin side sine motstykker i Vanene. De utveksler i mytologien både gisler, og er gift med hverandre, på samme måte som vi er knyttet til våre forfedre. Derfor vil mytologisk Frøya og Frigg være den samme naturkraft, men på ulike nivåer med ulike attributter. Frigg betyr "mors kjærlighet" og representerer den "guddommelige altomspennende kjærligheten". Hun er en Åsynje, og tilhører Vanene. Frøya betyr "en elskers kjærlighet", og er relatert til eksempelvis et ektepars kjærlighet til hverandre, på et menneskelig nivå. I mytologien er Frigg gift med Tyr, der sistnevnte er Odins motstykke. Odin er i mytologien gift med Frøya, og tanken, ånden og kjærligheten er med dette evig bundet i både liv og død. Odin er også gift med gudinnen (naturkraften) Saga, som representerer den mer fysiske delen av kjærlighet/elskov, og ikke minst er hun gudinnen for fødsler. Ikke overraskende er Frøya og Saga eksakt samme naturkraft, men i ulik kontekst.
Det disse relasjonene i dette tilfellet forteller om, er menneskers kobling og forhold til forfedre, slektenes gang, arv og blodsminne.
Med dette bakteppet, kommer vi tilbake til myten om Gullveig.
Det er gjort et utall forsøk på å tolke denne myten, med varierende resultat. De mange forsøk på å finne mening i denne historien, ser ut til å utelukke at de personifiserte figurene i mytologien opptrer som samme gud/gudinne/naturkraft, men med forskjellige navn (konkrete betydninger) og attributter, avhengig av hvilken kontekst myten omtaler. Naturkreftene i våre myter opptrer i historiene med mange personifiseringer, masker og navn.
Gullveig kan derfor tilsynelatende oppfattes som en ukjent mytologisk skikkelse, og som et gjesteinnslag. Det fortelles at drapet på henne var det første i den symbolske krigen mellom Vanene og Æsene. Det fortelles at overalt hvor hun kom, vekket hun strid mellom folk. Hun var alltid i ondskapens åttrå og lyst. Odin (tanken/ånden) rådslo seg, og kastet det første spydet. Uskylden var brutt. Gudene gjennomboret Gullveig med spyd, og brente henne.
For å få mening i dette, er det avgjørende å forstå at Gullveig er en ekvivalens til Siv i mytologien. Myten om Gullveig henger også sammen med Skaldskaparmål, der Loke skjærer håret av Thors kone Siv, som er en annen fruktbarhetsmyte med direkte sammenheng. Thor er Jords sønn, hans far er Odin (tanken/ånden), hans kone er Siv, med sitt gylne, lyse hår. Dette håret (av norrønt Sif) representerer de fruktbare gule kornåkrene, og selve familien. Ikke uventet var det Loke (dualiteten, ilden) som sto bak komplottet mot Siv i mytologien, der han skjærer hennes «gullhår» av henne (flammen som brant opp «håret»). Loke er med dette transformatoren mellom fruktbarhetskraften representert i Thor/Siv/Odin/Jord - akkurat som han er transformatoren mellom de øvrige naturkreftene i alle andre myter også.
Loke skjærer håret av Siv
Det var Gullveig som av gudene ble drept. Dette kan være forvirrende ved første øyekast. Gullveig sees nemlig her som en ekvivalens til Siv og Frøya. Hun/naturkraften bærer navnet Gullveig (av –gull og –veig, styrke/kvinne), og i kraft av den konkrete situasjonen, bærer denne kun et annet navn med konkret betydning.
Med jordbruket kom som kjent krig og konflikter mellom mennesker. Voluspå forteller konkret om fruktbarheten på åkrene, som en konsekvens av svibruk, og at dyrket mark og ressursene dette gir, alltid er spire til strid og konflikt. Myten forteller at både én, to og tre ganger ble Gullveig drept, men at hun lever enda.
Tradisjonelt Svedjebruk. Den eldste form for matproduksjon. Flere stedsnavn med forstavelse -Svi, - Sve og lignende i Norge er plasser der denne fruktbarhetsmetoden ble utført. Ett eksempel er Sveji i Valdres (av norrønt: Sviðin). I løpet av den neolittiske perioden kultiverte våre forfedre jorden, i tillegg til jakt, fangst og samling. Metoden var som bildet viser, der man i forkant hogget ned trærne, tørket de, brant de og sådde i asken. Jorden måtte ligge brakk lengre enn avlingsperioden, før man gjentok prosessen for å unngå utarming. Prosessen er som bildet viser, ikke ulikt hvordan den personifiserte myten om Gullveigs drap er fortalt.
Det finnes flere fruktbarhetsmyter som forteller om lignende prosesser. Akkurat som fruktbarhetsmytene i Voluspå og Skaldskaparmål med Loke, Gullveig og Siv, kan vi i Skirnesmål lese om noe tilsvarende. Skrinesmål forteller om fruktbarheten i anekulten, og ættens forhold til jorden. I denne fortellingen setter Frøy (en Vane, lysalv, vår stamfar) seg i Odin og Friggs høyseter (av norrønt Lídskjalf, som betyr åpning, skjelvende, åndens åpning), der han kan se utover alle heimer. Der fikk han se en usedvanlig vakker kvinne. Hun var en jotun ved navn Gerd (betydning: eng, slette). Denne vakre jotunkvinnen Gerd, er datter av Gyme (som representerer de ville urnaturkreftene knyttet til vann, en ekvivalens til Æge), og hun er datter til Aurboða (som representerer urnaturkreftene til Jord, moder jords medisinske og fruktbarhetsgivende egenskaper). Gerd er med dette upløyd mark, hun er en jotne som kan temmes.
Frøy sendte sendebudet Skirne (betydning: tjener, "å klarne"), for å avtale et stevnemøte med henne. Omsider fikk Skirne overtalt Gerd, etter lange tretter og trusler. Frøy og Gerd møttes etter ni netter i lunden. Tallet ni representerer i våre myter en ekvivalens til en graviditetssyklus, det er det høyeste tallet, tallet for at det nye blir født. Frøy representerer ætten, forfedres og gårdens fruktbarhet. Han representerer odel, slektsgård, blod og jord. Gerd på sin side, representerer engene og dyrkbar mark. Hennes navn har denne betydning. Skirne som var sendebudet, har Odins attributter, og mytologisk kan det leses som om Skirne faktisk er Odin, ånden og tanken selv, som er sendebudet mellom Vaner, Æser og Jotner - forfedre og menneskers kløkt og viten i temmingen av ville naturkrefter. Allviten er også involvert i myten (av norrønt Alsviðr, som betyr "alltvitende", og som i mytologien er representert av hesten som trekker solen over himmelen).
Gullgubbe med Frøy og Gerd, utgravet fra høvdingshuset på Borg. Slike gullgubber eller tavler er omtalt i Voluspå. De viser mytologiske begivenheter, i dette tilfellet hvordan vi lærte å dyrke marken, der elskoven mellom vår mytologiske stamfar Frøy og Jords potensielle fruktbarhet blir ett. Det er trolig slike "kunnskapsmedaljonger" Voluspå beskriver at vi i gresset skal finne, etter Ragnarok.Mytologisk betyr dette å gjenfinne våre forfedres minne og kunnskap.
Stråbukkene vi fremdeles pynter med til jul, ble laget av kornstrå fra årets avling. Fra Sivs hår av gull/Gullveig, om du vil. Selve resultatet av Frøy og Lokes datter Gerds elskov (ånd, tanke, kjærlighet, ild, flamme/sol, vann, åker og eng). Kornstråene av stråbukken som representerer Jordas sønn Thor, hans bukker, med fruktbarhet for vær, vind og gravitasjon, ble senere brukt til fruktbarhetsritualer på våren, under såingen av det kommende års avling.
Vår mytologi er historier om vitenskap og sirkulære prosesser, i takt med naturens puls.
"Det er ikke gull, alt som glimrer"
- Hedensk proverb
[1] Vaner kommer av norrønt Vanir, som betyr vann, koblingen til vannet. Våre forfedre lyttet til elver og vannets lyd, for dypere kontakt med naturens hinsidige. Vannet relateres til forfedre, til dødsriket, til Mimirs brønn (minnet), Urds brønn (ære) og brønnen Hvergelme (fortid).
[2] Æser kommer av norrønt Æsir eller entall Áss, som betyr munn, åndelig ytring, pust, ånd og vannets utløp. Derfor er Vaner og Æser sammenkoblet den sirkulære prosessen i naturen, og samtidig den sirkulære prosessen mellom levende og døde, oss og våre forfedre. Krigen mellom Vaner og Æser representerer innsatsen som må nedlegges for å oppnå blodsminne, forfedres kunnskap, vitalitet, fremgang og vekst.