Hvis du er nødt til å spørre hva norsk kultur er, vil du sannsynligvis aldri forstå det. Da er du ikke født inn i den, ikke avlet av den, eller så tilhører du en annen. Det andre alternativet er kanskje at du selv i modernismens tid har blitt «kulturløs».
Vår kultur er et resultat av arv og miljø. All Norgeshistorie begynner med siste istid. For mer enn 10 000 år siden lå brorparten av Skandinavia under is, og var ikke beboelig. Vårt folk levde lengre ned på kontinentet i Europa som i Nord-Spania, Frankrike og andre Europeiske områder lengre syd og langs iskanten, som stadig strakk seg nordover. For mer enn 10 000 år siden fulgte vi smeltingen av isen nordover fra syd og befolket Norge. Således har vi alltid hatt vår virksomhet i Europas utposter, langs isen, i mer ugjestmilde omgivelser. Vi levde som jegere, fiskere og sankere. Nordmenn har siden bodd i Norge, spredt, i desentraliserte og homogene folkestammer. Vi er stedbundet. Ingen andre har befolket Norge lengre enn nordmenn. Vi kan hevdes å være langt mer «jordet» enn de fleste andre folk andre steder. Vi var få i antall, og vi var utbrytere.
En kanskje over 6 000 år gammel reinsgrav (fangstfelle) ved Bygdin i Vestjotunheimen.
Fellene ble satt i reinsdyrflokkenes faste trekkruter i steinalderen.
Vi begynte å pløye jorda noen årtusener senere, og slo oss ned mer sted- og sesongfast. Vi vekslet ikke lengre i like høy grad våre bosettingsplasser i Norge etter villrein og vilt på sommeren, og langs kysten med fiske vinterstid. Men, du kan enda i dag se etterlevningene av denne eldgamle livsstilen, der svært mange gårder i Norge har setre/sel på fjellet i bruk på sommeren, i samband med gården. Dette er på mange måter en direkte arv helt tilbake til tidlig steinalder, og da Norge først ble befolket av våre forfedre. Ivar Aasens «Nordmannen» fra 1875 inkludert de apokryfe strofene, gir et godt innblikk i den norske folkesjelen.
Millom Bakkar og Berg ut med Havet
heve Nordmannen fenget sin Heim,
der han sjølv heve Tufterna gravet
og sett sjølv sine Hus uppaa deim.
Han saag ut paa dei steinutte Strender;
det var ingen, som der hadde bygt.
«Lat oss rydja og byggja oss Grender,
og so eiga me Rudningen trygt.»
Han saag ut paa det baarutte Havet;
der var ruskutt aa leggja ut paa;
men der le ikade Fisk ned i Kavet,
og den Leiken den vilde han sjaa.
Fram paa Vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare Land!
Men naar Vaarsol i Bakkarne blenkte,
fekk han Hug til si heimlege Strand.
Og naar Liderna grønka som Hagar,
naar det laver av Blomar paa Straa,
og naar Næter er ljosa som Dagar,
kann han ingenstad vænare sjaa.
Sud om havet han stundom laut skrida,
der var rikdom på benkjer og bord.
Men kringum såg han trældomen kvida,
og so vende han atter mot nord.
Lat no andre om storleiken kivast
lat deim bragla med rikdom og høgd
Millom kaksar eg litet kann trivast
Millom jamningar helst er eg nøgd.
Lat deim hava den æra dei kunna
og sin rikdom og styrkje dertil
når då berre dei meg villa unna
og få rå om min arv som eg vil.
Innsjøen Tyin i Vestjotunheimen. Tyin, av protonordisk for guden/naturkrafen TíwaR, av norrønt Tý og innsjø av sisteledd -in, var en av mange hellige innsjøer og vann for våre forfedre som befolket landet vårt i tidlig steinalder. Strendene langs Tyin skjuler restene av de første bosettingene i Norge.
Historisk har vi aldri hatt noen annen religion enn naturen. Våre guder har alltid vært den. Vi har alltid valgt våre egne konger, dronninger og ledere. Tjente ikke disse til folkets forventninger, ble de byttet ut. Var de tyranniske eller korrumperte ble de ikke sjelden tatt av dage. Var andre kandidater bedre skikket, ble de gamle utkonkurrert og demokratisk valgt. Folkeviljen var altoverskyggende. Norge kan således hevdes å ha verdens eldste demokrati. Våre tre hovedting som heter det samme i dag, Eidsivating, Frostating og Gulating, var operative samlingsplasser for direkte folkedemokrati for kanskje mer enn 3 500 år siden. Vårt direkte demokrati er eldre enn det greske i antikken. På våre ting stemte likemenn og kvinner over alle viktige beslutninger. Kvinner og menn var likestilte, men det var tradisjonelle og naturlige kjønnsroller, der man egenkultiverte den bærekraftige storfamilien. Kvinner har i vår tradisjon hatt både stemmerett, arverett, rett til å eie jord og å skille seg. Voldtekt og urettmessig mishandling har i tusenvis av år medført meget strenge straffer i Norge, og har blitt ansett som æreløse handlinger.
Nordmenn er individualister. For å overleve i Norge, var du nødt til å være det. Du måtte være hard, og ikke minst smart. Du måtte planlegge, ta risiko og porsjonere dine krefter, midler og gjøremål i takt med ekstrem natur og sesonger. Du måtte gå din egen vei, forholde deg til noen få du kunne stole på. Dette er trolig én av grunnene til at nordmenn briljerer i individualistiske vinteridretter, som et eksempel av kuriositet. Vi trives generelt sett av denne grunn ikke i større folkeansamlinger. Vi må ha en halvmeter klaring til nestemann på bussen, og ser helst ned eller aller helst ut, hvis vi har mulighet til det. Vi hilser ikke på folk som ikke er blant våre aller nærmeste, før vi får luft under vingene, i fri natur. Vi trives særs godt i eget selskap. Derfor er nordmenn ansett som "kalde" og vanskelige å komme inn på. Derfor er vårt lynne og i mange tilfeller humør "statisk". Derfor er vi utpregede vanedyr, mange med nærmest rituelle rutiner. I Norden før det moderne samfunnet, ville du ikke overlevd ellers.
Vårt folk har historisk aldri terminert frihet, eller fri vilje. Derfor har vi aldri hatt noen varig elite, eller noe aristokrati i vårt land. Vår verdens- og verdianskuelse har historisk sett alltid vært desentralisert. Våre mange tusen år med direkte folkestyre som en absolutt, tillater ikke annet. Den folkevalgte kongen eller høvdingen sto alltid fremst i svinefylkingen, og måtte bevise seg verdig. Det var en skam for en høvding å bli overgått i mot av sine, samtidig var den en skam for de andre å bli overgått i mot av sin høvding. En mann var en mann, en kvinne var en kvinne, og strukturen har alltid i samfunnet vært flat. Vi har aldri latt oss fortelle hva vi skal gjøre og ikke gjøre. Å etterlate seg et bedre samfunn enn det vi har lånt av våre barn, var et mantra. Å overlevere gården i bedre forfatning enn du odlet den, var en plikt. Det er dette norsk ære handler om.
Denne desentraliserte strukturen gjorde det førkristne norske samfunnet meget robust. Ved ytre trusler eller invasjon, fylket de desentraliserte stammene seg sammen, og utgjorde motstand som én enhet. Innad og i mindre krigerske kontekster, var ikke dette samfunnet noe mindre robust. En desentralisert samfunnsstruktur, som deler arv, kultur, verdier og innehar en flat og ekte demokratisk maktstruktur hos hver folkestamme, vil aldri bli veldig sårbar. Minst av alt imperialistisk i noen form. Ikke engang vikingene var imperialister, slik de ofte fremstilles som. De drev i all hovedsak reaksjonær motstandskamp mot tvangskristning og frihetsberøvelse, basert på sterke eldgamle norrøne land- og maritime lover. Nordmenn har derigjennom historisk alltid sterkt motsatt seg, og innbitt sloss mot utenforstående direktiver. Vi aksepterte aldri særregler, tap av frihet, ledere vi ikke selv hadde valgt og akseptert, eller tap av selvstyre på noen som helst måte. Derfor er Norges historie fylt med århundrer av borgerkrigstilstander og konflikter mot Midtøstens monoteistiske religioner, andre innskrenkinger og føydale oppskrifter. Nordmenn har egentlig aldri akseptert maktmidlene fra Midtøsten, derfor ble også Kristendommen kraftig «reformert» til det ugjenkjennelige, og inneholder i dag nærmest fullstendig norsk førkristen praktisering. Landet er i dag så godt som avkristnet, på godt og vondt.
Når dette er sagt, så er det også slik at vår kultur er sårbar, for vi har nedarvet i oss at vi tror godt om andre. Norsk blåøyd naivitet, det er et begrep i seg selv. Vi er inkluderende og godtroende. I det minste til et visst punkt. I dagens politiske klima, med fravær av direkte folkestyre, økt globalisme, mer sentralisert beslutningsmyndighet og mer sosial ingeniørkunst enn noensinne, blir nordmenn lette ofre. Vi taper oss selv.
Norske tradisjoner, feiringer og merkedager er fremdeles nærmest identiske som de var for tusenvis av år siden. Alle våre feiringer og merkedager er lysende eksempler på det. De følger sol og månesykluser, vår nordiske natur og sesong. Dette er en avgjørende del av vår kulturelle nerve. Vår tradisjon med svinekjøtt som i dag er i akkumulerende konflikt med særregler fra andre deler av verden, er en nevneverdig detalj i denne sammenheng. Den er kulturelt viktig, i et historisk perspektiv. I Nord-Europa er det nemlig slik, at det nærmest er umulig å overleve i et tradisjonelt jordbrukssamfunn med fravær av sofistikerte logistikksystemer og moderne import, uten å ha gris som matkilde. Den blir slaktet, laget mat av og konservert på høsten, slik at man har kilde for protein og mat utover en lang og kald vinter. Hvis velferdsstaten og den moderne økonomien kollapset, hadde verken praktiserende muslimer eller vegetarianere trivdes særlig godt i vår del av verden. Det er et faktum. Derfor er for oss historisk, mytologisk og praktisk sett grisen hellig. Vi har annen tradisjonsmat også, og felles for dem alle er at de har eldgamle røtter, med symbolsk, mytologisk og praktisk mening, tilpasset nordisk klima og natur, og følger dens puls. De avstammer alle fra nødvendig kritisk evne til planlegging, konservering og porsjonering. Aldri har vårt folk kunnet plukke lavt hengende fersk frukt eller høste året rundt.
Helt overordnet er dette den faktiske grunnmuren i norsk kultur, og alle isolerte, konkrete og subtile enkeltelementer av den, springer ut av dette. Kultur oppstår ikke av seg selv, vilkårlig og tilfeldig. Et folk danner kulturen, og kulturen reflekterer folkets overordnede felles psykiske egenskaper, mentalitet, særegenhet og organiseringsevne, formet gjennom tusener av år.
Norsk kultur er dermed også et sett med inn-gruppepreferanser bare de som er født i, avlet av og oppvokst i norsk kultur gjenkjenner. Den er av subtil art, men endog særdeles konkret i møtet med de uskrevne reglene i denne inn-gruppepreferansen. Hvis du som nordmann bosetter deg i Saudi Arabia, og forsøker å assimilere deg der, vil dette fremstå som åpenbart. Brunost, bunad, dugnad og alle andre isolerte og enkeltstående detaljer gir ingen mening alene. Det er summen av detaljene, de subtile og konkrete inn-gruppepreferansene, arv, miljø, historie, lynne og det totalt samlede verdisettet som gir vår kultur. I denne sammenhengen er arv underkommunisert i det offentlige ordskiftet. Skal man spekulere videre i dagens relativistiske tid, kan man hevde at dette trolig ikke er uten intensjon.
I dagens samfunn blir vi systematisk innprentet med at det ikke finnes noen norsk kultur. En elites mål kan synes å være nettopp dette. Hvis alt gjøres relativistisk, vil maktkonsolidering være langt enklere. Identitetsløse individer kan raskere flokkes under én fane, og ledes i en ønsket retning, under globalismens klamme hånd. Måten dette gjøres på, er å løfte frem kulturelementer stykkevis og delt, isolerte, og argumentere for at de opprinnelig ikke kan tilskrives kulturen eller sågar folket. For noen «lærde» synes det som om nordmenn bodde i huler før opplysningstiden, der likhet og brorskapstanke ble importert sydfra. Dette gjøres i tillegg historieløst, unøyaktig og i de fleste tilfeller direkte usant. På fagspråket kalles denne metoden en dekonstruksjon.
I den pågående kulturkampen, er nordmenn nødt til å finne tilbake til seg selv. Vår identitet og vår arv ligger der, men den har gått i hi. Tiden er inne for å ta den tilbake. I verdens sammenheng er vi sammen med våre nordiske naboer en særdeles liten minoritet. Vi er en urbefolkning. Vi er utsatte, på samme måte som Tibetanere. Når ikke den globale nye verden retter det samme søkelyset mot oss, må vi sørge for å gjøre det selv. Våre forfedre har gjort det før oss, i tusenvis av år.
Relevante videoer: