Jevndøgn er en betegnelse på tidspunktene der dag og natt er like lange. Da står jordens akse vinkelrett på linje mellom solen og ekvator. Det går derfor tolv timer fra soloppgang til solnedgang på den nordlige halvkule. Klodens rotasjonsakse og helling, som gir et heliosentrisk syn på årstidene, var derfor en viktig markering for våre forfedre.
Vårjevndøgn er i dag begrenset til en merkedag i almanakken og faller i tidsrommet 19-21. mars i dagens gregorianske kalender. Den inneholder i dag ikke noen videre markering, annet enn de rene kosmologiske faktum. Dette var imidlertid en viktig markering for våre forfedre, og kanskje spesielt i deres tidlige jordbrukssamfunn.
Dagen faller i måneden Breiðablik (skinnende glimt/lys. Heim til guden Balder). Tidspunktet for vårjevndøgnet faller også mellom månedene Einmánuðr, Krákamánaðr (Mennenes måned) med stjernetegn Hrútr (Væren) og måneden Gói (Kvinnenes måned) med stjernetegn Fiskr (Fiskene). Vårjevndøgnet var i hedensk tid Austr, det som senere ble kalt påske.
Vårjevndøgnet er altså mellom mann og kvinne, mellom vinter og sommer, mellom maskuline og feminine krefter. Et skifte, på lik linje med Haustjafndøgri i motsatt ende, som markerte inntreden i den maskuline vintersiden.
Gudinnen Hlín (Lin, "den som verner") er koblet til denne høytiden. Hun er en del av Friggs attributter (hun er Frigg i denne konteksten). Frigg er Odins hustru, og ikke overraskende Balders mor, og Balder er lyset, sammen med sin kone Nanna (sommeren). Frigg/Lin gråter sine tårer for Balder, som vil returnere fra Hel, og Frigg har navnet Lin i Voluspá den andre gangen hun bærer sorg, før hans tilbakekomst. Hodeplagg av lin ble båret av gifte kvinner, og ordet Hlín var kjenninger for kvinner, og ble benyttet som dette i hedensk poesi og i de senere rímur.
I en kvinnegrav fra Fløksand i Norge er det blant annet funnet en kniv med skriften linalaukaR (linløk). Både løken og linet har nemlig i seg kvinnens symbolske fruktbarhetselementer. "Å gå under linet", betyr det samme som å gifte seg i norsk tradisjon.
Hlín, av Carl Emil Doepler (1882)
Ritualene ved Vårjevndøgn var etter alle solemerker også knyttet til Tingstradisjonen, der unge og «myndiggjorte» fikk stemmerett. De ble derfor ansett som myndige, i den forstand at de trolig hadde rett til å delta og ytre sin mening, og bidro til husstandens stemmevekting i det norrøne direkte folkestyrte demokratiet. Dette er essensielt for å kunne forstå mekanikken i det norrøne demokrati[1], all den tid det synes som om husstanden avla vektet stemme som en enhet, og ikke alltid enkeltindividet. Således var det nok av mindre betydning om det var husfar, husmor eller en «myndig» ungdom som ytret seg og avla husstandens stemme på Tinget. På denne måten var kvinner og menns stemmerett både intakt og likestilt i våre forfedres førkristne samfunn.
Talglys og oljelamper skulle slukkes denne kvelden, og man gikk til sengs ved solnedgang. Vi går nå inn i årets lyse periode, den feminine siden. Vi går mot sommer og sol.
Denne markeringen ble kalt Gangadaghelgr (Gangedagshelgen, der vi går fra vinter til sommer). Den besto av Gangdagen og Sumardagen.
Gangdagr/Sumardagr
Husfruen (frue, seidkvinne, dronning) ledet et tog av piker og kvinner, trukket i en vogn/kjerre. Denne var nok ikke ulik den man kan beskue fra dronning Ragnhilds gravhaug i Osebergskipet. Prosesjonen gikk tre ganger rundt åkrene, for å spørre/hedre åndene i naturen (alvene/forfedrene) for en god kommende avling. Det var vanlig å bære en fakkel, for å "skremme vekk" vinteråndene, forøvrig tilsvarende symbolikk som andre rituelle sverdkamper, ritt og leiker som representerer det samme - sommer versus vinter. Frosten og vinteren sinker og dreper avlingene, og symbolsk skulle sommerens kraft nå befeste seg på åkrene.
Husfruen vannet åkrene med hellig vann. Det var vanlig at stammene (ættene) hadde en eller flere hellige kilder, som man også drakk av under høytidene. Kildene representerer Mimirbrunnir (Mimir = minnet – «blodets" røst, dine forfedres akkumulerte minne, din intuisjon) og Urðarbrunnir (Urð = ære – dine forfedres ære, din egen ære, ditt ættermæle). Brønner, elver og vann var for våre forfedre selve manifestasjonen på skifte, skillet mellom levende og døde, mellom ulike tilstander og koblingen til forfedre (de døde). Vann og lys var ansett som "forfedrenes veier". Det gamle minnet. Det "blinde øyet". Odins og åndens pant.
A golden Thread, av John Melhuish Strudwick (1885)
Mytologisk og symbolsk sitter de tre nornene Urðr , Verðani og Skuld (fortid, nåtid og fremtid) og spinner skjebnetrådene ved Urds brønn. Din skjebne blir bestemt av din fortid, dine tidligere liv (dine forfedre), din nåtid og din fremtid. De spinnes alle fra brønnen av ære. Din ære og lykke er din Hamingja, din intuisjon, din åndelige rettesnor, eller "skytsengel" som andre kaller det. Den akkumuleres gjennom syklus av liv og død, gjennom ættens ledd - men påvirkbar gjennom din nåtid (Verðani).
Husfruen satt ut fat med mat og øl/mjød på åkrene til åndene i naturen. Dette fortæres av dyr og fugler, som også ble ansett som personifiseringer av de samme naturåndene i det evige kretsløp. Mange kaller denne praksis blót.
Vi har ofte et inntrykk av dramatiske ofringer blant våre forfedre, der vi baserer oss på et relativt sett fattig kildematerial som er gjenfortellinger av kristne. Oftest var nok blotene begrenset til kun en anerkjennelse av naturens kretsløp, på linje med å legge mat på fuglebrettet med et mer symbolsk innhold.
Husfruen gravde til slutt et lite hull i åkeren, og hellet i korn av alle typer, blandet dette med egg, og rørte dette sammen med en «tryllestav»[2]. Så sang hun noe slikt som;
«Våkne opp, våkne opp både åker og avling,
nå har du sovet både lenge og vel,
vi har sett både regn og snø,
Sommerens natt er her nå»
Deretter feiret man Annadagr sumar (andre dag sommer) og Þriðjadagr sumar (tredje dag sommer).
Disse fruktbarhetsritualene var fremfor alt praktiske, selv om de også var fylt med et åndelig innhold. Hilding Celander skriver i en artikkel fra 1952 om denne skikken i de sørsvenske områdene, der avskjær fra kornåkeren ble ofret til «Glo-son», helt inn i nyere tid. Dette urgamle ritualet finner vi også igjen i norsk bygdekultur helt inntil for et par generasjoner siden. Ritualet har selvsagt hedenske røtter, der det praktiske formålet var at de avskårede kornaksene skulle holde grevlingen borte. Magi, svartekunst og overtro har lite med hedenske ritualer å gjøre. Like lite som nøtter, epler og andre organiske ting som ble ofret i gravhauger og røyser, som fremdeles forundrer arkeologer, var gjenstand for særlig annet enn slike praktiske formål. Funksjonen synes fremfor alt å være forebyggende, for å holde gnagere og andre skadedyr unna på en respektfull måte.
Etter tvangskristningen av våre områder, ble primstaven merket med et halvt kors. Dagen ble dedikert av Romakirken til St. Bendik, stifteren av den katolske Benediktinaordenen. Denne munke- og klosterordenen var den vanligste fra 800-tallet i Vesteuropa, i tidspunktet for noen av de verste kristne overfall på Europeisk hedensk befolkning. Dagen fikk navnet Bendiksmesse i Skandinavia, og ble fastsatt til 21. mars.
"Ser hun opp komme,
andre gangen,
jord av havet,
evig grønnkledd;
fosser faller,
flyr ørn over,
den som på fjellet
fisken veider"
- Voluspá
[1] Det opprinnelige norrøne demokratiet var et ekte demokrati. Et rettferdig og rettskaffent folkestyre. Ikke et proxy demokrati med re-sirkulerbare forhåndsutvalgte kandidater, nedslipt av tunge strukturer, byråkrati, globalisme, provinsstyre og politisk korrekthet.
[2] En tryllestav i norrøn tradisjon representerer en forandring – i dette tilfellet fra vinter til sommer – oppvåkning av åkeren/naturen.